Etter en små-nervøs tur med ”Strømset skole”- bussen, fikk jeg presset meg ut av bussen. Nå sitter jeg på den nyoppussede Baker Hansen rett ved siden av Drammens togstasjon. Ikke uventet sitter jeg med en kaffe latte i hånden og har egentlig satt av tid til å skrive litt på nyhetsartikkelen til media-avisa. Men jeg observerer. Blinkende julelys i vinduet, allerede i november. En jazzy musikk som får meg til å føle meg som en del av Chicago. Menn med stresskoffert går forbi utenfor, de ser viktige ut. Regnet plasker. Folk med paraply. En lang kaffe-kø bygger seg opp, alle skal få i seg den lille slumpen av energi før de trer inn i sin arbeidsdag.
Toget går ikke før 08.56, da skal jeg tre inn i min hverdag. I går dro jeg nemlig til Ingun for å sove på hybelen hennes. Det ble ”Rema middag- middag under hundrelappen”, Cold Case, gulrøtter og dipp, gitar og sang, tostemt Halleluja og en seng som ventet når klokken var 01.00.
En vekkerklokke som sikkert kunne bli brukt som brannalarm ventet oss kl. 05.45. At Ingun ikke enset lyden var utrolig. Jeg enset den, enset den GODT, men klarte ikke å skru den av. Så det hele ble et fortvilet senario.
Vel oppe, sminking, retting av hår, tv og frokost. Til min store ”glede” regnet det når vi kom ut, så rettinga av hår kunne jeg vært forruten. Ingun hoppet på sin buss, og jeg hoppet på den første bussen som kom på min side av veien, fordi jeg merket at bussholdeplassen ble tømt da den bussen kom. Trygg går jeg på. Helt til jeg for alvor legger merke til at det stod ”Strømset skole” og jeg fatter at jeg tok en smule forhastet sjangse. Men bussen kom heldigvis til Bragernes torg. Lettet gikk jeg av. Storbyfølelse i lille Drammen.
Nå er kaffen tom, og en artikkel venter på meg. Hey ho!
(legger med et gammelt bilde av meg og Ingun)
Etter skolen var det kafé besøk med to herlige mennesker, Greger og Ola. Vi drakk te og ble enige om å bli de "tre musketerer" på kafé mye oftere. 