Digresjoner

Idag ble jeg nødt til å stå forran 30 mennesker og hoppe opp og ned på stupebrettet som en annen tulling. Når jeg ser på svømming på den måten, kan jeg virkelig ikke skjønne poenget, utenom at det er offentlig ydmykelse og stå der kun iført bekini og hoppe. Bare hoppe.
Spilletimen var en smule følelsesladd, men på en positiv måte denne gangen. På sånne dager liker jeg læreren min. Hun tørket tårer og gav meg en stolt klem.
Nå har jeg sovet av meg den værste hodepinen jeg har bært på idag, og jeg ble pent nødt til å lage meg en kopp med te når jeg kom på at jeg har engelskprøve imorra.
Rett før jeg lagde meg teen min, som forøvrig er kjøpt i Disneyland og smaker en morsom blanding av kamomille, sitron og honning og lukter som Cinderella, ringte det på døra. Det var noen små jenter i nabolaget som hadde lagd vafler de gikk og solgte til inntekt for ofrene i/på Haiti. Utrolig sjarmerende. Tenk at de har tid til sånt? Og tenk at verden blir så absurd når du blir eldre at du faktisk ikke har tid til å gi en hjelpende hånd. Det var tankene som fòr gjennom hodet mitt idet jeg spiste på en særdeles seig vaffel.
Nei, nå er det vel tid til å ta fatt på de maange engelske tekstene som skal huskes til imorgen. Jeg tenker på å finne et bilde fra Disneyland og legge det med, idet jeg slurper i meg teen og drømmer meg tilbake til "The happiest place on Earth" der jeg levde noen av mine mest barnselige dager i 2009.