Noen ganger går alt mot deg! Jeg øver og øver og øver, allikevel spiller jeg feil hver jævla gang. Spillelæreren blir oppgitt, jeg blir oppgitt. Det å ha en som skriker ved siden av deg når du er minst like oppgitt selv, er faen meg irriterende. Hun tar knekken på meg, jeg tar knekken på meg.
Noen ganger har jeg bare lyst til å løpe vekk fra alle forventningene. Alle steder der de forventer noe av meg, er steder jeg vil fordufte vekk fra. Om noen dager blir det en fullsatt kirke som forventer noe. Flere personer som forventer noe storslått. Jeg er redd for å skuffe..for å feile.
Hvert sekund jeg har ledig, har blitt til sekunder forran noe som jeg ikke mestrer.
Noen ganger forventer alle noe samtidig. Alle fra hvert eneste hold.
Noen ganger går alt mot deg, alt.

Nå skal jeg ta meg sammen, sitte flere timer forran det helvettes pianoet, som jeg ellers alltid gjør.
Snart skal jeg vekk å løpe alt fra meg, til de tyngste rytmene jeg får tak i! Jeg skal ta meg sammen og slutte å sutre...snart.